Månedlige arkiver: april 2018

Hent Meistermannen

Eg har ofte lurt på om ein kan sjå inn i sjela til nokon? Korleis kan ein veta kven som er ven og kven som er fiende? Eller handlar alt om persepsjon? Eg har det jo sjølv med å tru at alt eg føretek meg er sant og godt. Eg ønskjer å vera sannferdig. Tru og traust. Heil ved. Men så kjem livet og sparkar deg i skrittet. Og det skjønne, reine og sanne sklir mellom fingrane. Men me gjer så godt me kan, det er alt ein kan krevja. Det kan vera ein tung jobb å overtyda seg sjølv om at ein stadig gjer sitt beste. Eg har sjølv omtrent 30 års trening no. Det er ein konstant katt-og-mus-leik. Det er gøy og spanande å halde på. Nærare og nærare kjem han, skuggen ein prøvar å overtyda. Men så er det som å høyra glas knusa. Ein er «busta». No er det krise, og inn på glattcella med seg!

Retten er sett. Det betyr at alle kan setja seg. Alle utanom meg. Eg er tiltala for sjølvbedrag. Alle veit det er det verste bedraget ein har. Det å få tiltalelista lese opp sånn til ein sjølv, ingenting er verre. Eg kunne så inderleg vona at nokon andre kunne komme å overteke. Hadde berre nokon andre tiltala meg, skulda, køyrt prosessen – då hadde alt vore så grådig mykje betre. Dei ville vore rettferdige. Dei ville ha lytta til meg, prøvd å forstå. Prøvd å skjønna. Eg måtte lyga, skjønnar du ikkje det?! Og eg trudde ikkje eg laug heller. Eg var sannferdig, trudde eg. Alt kom til å bli bra. Gjer me litt sånn vil ting bli annleis.

«Nok!» seier dommaren. «Eg har høyrt nok. Er det verkeleg slik? Trur du verkeleg på alt dette pisspreiket ditt? Vel, eg seier nok. Bøddel, finn fram øksa – ho skal svinga. Kom med meistermannen. I dag skal optimisten bøta med livet. Du er dømt under paragrafen for vranglære og spreiing av falskt håp.»

Når dei var ferdig stod dei litt tomme att. Og det var tomt, eller vertfall betre plass. Alle trudde han heit Håp, med det viste seg å vera Falskt Håp. Men no er han daud og gravlagd. Sannleg det seier eg dykk, kjem det ein ny ein og veks fram, då skal me ha argusauge på han frå første stund. Me har ikkje råd til fleire falske profetar no!

Ole Bertil, 26/4-18

Ein halvdrukken kopp fransk urtete

Det er ein søvnig laurdags føremiddag i Skostredet, midt i Bergen by. På det som likna ein fransk kafé sit ei kvinne i byrjinga av dei tjuve og stirra utor glaset. Ho studera menneskja som går forbi. Framføre seg har ho ei skriveblokk av det finare slaget og ein fyllepenn, ein halvdrukken kopp te og eit fat med to kjeks på. Ho ser frustrert ut. Tygg nesten manisk på pennen ho held i handa. Så tek ho til å skriva. Kva er dette? Er det jubel, applaus og fyrverkeri ho høyrer i det fjerne? Å nei, det var visst berre handlelista. Ho lener seg attende i stolen og stirrar tomt ut i lufta.

Fartande inn kjem ei elegant dame med flammeraudt hår og mjølkekvit hud. På seg har ho ei fløyelsgrøn kåpe. Ho skrittar bestemt fram til bordet og gjer ho ein god klem. «Der er du, finingen min. Korleis går det? Er det den neste Amalie Skram som sit her?» Ho smilar med auga når ho seier det. Kari føler seg teit, men kvar gong Solveig seier slikt til ho kan ho ikkje hjelpe for ei varm god kjensle som spreiar seg frå magen. «Vel, erhm. Ikkje akkurat, trur eg. Skal eg bli den nye Skram må eg klare å skriva meir enn ei handleliste.» «Få sjå». Før Kari rekk å seia noko har Solveig nappa notatboka utor hendene hennar. Ho kjenner eit kaldt guffs gå igjennom kroppen. Solveig må ikkje sjå diktet ho skreiv. Ho fattar sikkert ikkje meininga bak uansett, men om ho klarar og ikkje raudna er ein annan sak.

«Ondskapens blomster» les Solveig høgt. Men du likar jo ikkje blomar du?» «Nei, det er eit dikt av Charles Baudelaire.» Ho nappar boka utav hendene hennas igjen. «Men i den litterære verda skal ein jo helst skriva om ting som ikkje er henta rett frå sitt eige liv. Elles vert det så gjennomsiktig og keisamt heile greia.» Solveig peikar ut på gata og seier «sjå der» mens ho nappar boka triumferande attende, og bler i ho på ny. Kari gjev opp. Ho får berre sjå i boka. Kanskje ho i det minste kan gje ho litt inspirasjon.  «Fuglane i sivet, og svanar som flyg i saman mot solnedgangen? Eg ana ikkje at du var så ornitologisk av deg?» «Erhm, igjen: kunstnarisk fridom, eller kva i svarten det heiter». «Ja vel». Kari kjende varmen i kinna og trykket i hovudet no. Heilt sidan ho var lita hadde ho aldri klart å kjenne forskjell på når ho raudna eller ikkje. Ho fekk berre håpe Solveig trudde ho var varm. Solveig reiste seg resolutt utan å seia noko, og gjekk bort til bardisken. Ho kom att med to glas raudvin. «Om du vil skriva som ein kunstnar må du leva som ein kunstnar.» «Jo, men klokka er ikkje middag ein gong.» «Spelar inga rolle. I dag er du bohem. Vertfall nok til å ta deg eit glas vin ein laurdags føremiddag.» Kari tok glaset. Det kunne jo sikkert ikkje skade. Ho nippa til raudvinen. Det smaka eventyrleg, og det var som at skuldrene falt eit lite hakk for kvart nipp. Til slutt var det vel berre pudding att av ho. Ho klukka av tanken.

«Så, fortel meg: kva skjedde eigentleg mellom deg og Jasper? Eg trudde han var ein bra fyr? Kontorist i banken og alt ting.» «Ja, nei. Det var ikkje noko gale med han, sånn sett. Eg berre…» Ho visste ikkje heilt kva ho skulle seia. Jasper hadde fridd til ho på ein tur oppå Blåfjellet. Ho hadde blitt så paff. Einaste ho hadde klart å tenke var at Jasper snart var blitt heilt skalla. Ho såg korleis sololja og sveitta blanda seg på issen, mens han stod på kne og bad ho spandera livet sitt på han. På ein måte ville ho gjerne trulove seg med han, det hadde vore så enkelt. Så vanleg. Men ho visste at ho ikkje kom til å klare å gifte seg med han. Dei hadde gått på stemnemøte no sidan den juletrefesten i advent. Det hadde vore så greitt. Han hadde stadig handsama ho fint, og vore det mange ville ha kalla ein gentleman. Ho ville berre lurt alle, lurt seg sjølv – men det gjekk ikkje. Jasper vart ikkje arg. Det var berre som å sjå lufta gå ut av ein stor ballong. Og det som var att var ein liten, vonbroten gut. Han sa han forstod, sjølv om ho tvilte sterkt på det. Han sa han ville at dei skulle vera venar, sjølv om ho tvila på det også. Ho sa ikkje meir enn ho måtte, men trudde kanskje han forstod. At han såg maska ho hadde på seg, og kven ho var under maska.

«Eg og Jasper, me ville liksom berre forskjellige ting. Han ville jo stifta familie med mange born, og eg ville reisa rundt i verda og oppleva ting. Smaka på ting. Er så lei av denne byen no. Han gjer meg ingenting. Dei same folka, dag etter dag. Nokon gonger lengtar eg etter at sjølv noko vondt må skje. Ikkje for at eg ønskjer det, men fordi då kan eg vertfall føla noko. Føla noko utan å verta dømt. Utan at naboane eller andre skal blanda seg oppi kven eg er glad i, eller går på fest med.» Solveig såg storauga på ho. Det hadde komme så møkje på ein gong. Ho hadde ikkje planlagd det. Kanskje det var vinen. «Ehmm, ja. Det var jo… Men du har jo ikkje snakka om reising før, eller kven du skal vera glad i..?» Det vart stille. «Men dette er kanskje bra.» Solveig smilte igjen no. «Ja, sånn som du sa Kari, treng ikkje å meina det for å skriva om det. Kjempebra. Skriv om det å reisa og å vera glad i… Skriv om det.» Kva var dette? Raudna Solveig litt no? Ho trudde aldri ho skulle få sjå det. Solveig var den tøffaste dama ho visste. Aldri redd noko eller nokon. Ho smilte. «Kanskje det. Lyt vera sånn kreativ kunstnarsjel no når eg har blitt ein bohem, veitt du». No smilte dei til kvarandre. «Ja!» Ho såg nøgd ut. Som når ein får hjelpa nokon ein bryr seg om. Solveig tok den siste skvetten med vin i ein slurk og sa «vel, no må eg vidare. Men takk for visitten i di bohemske verd. Har du skrivesperre, gjer sånn som meg. Ta å byrj med dagens dato, og litt om dagen i dag. Då plar det å losne.» Solveig gav ho ein varm klem, og før ho hadde rokke å sei så møkje som «hadet» var ho faren igjen. Som ein midtsommarbris. Ho smilte draumane. Ein varm og fantastisk bris. Ho fekk bruke kjensla ho hadde no til å skriva noko fint. Det kom nok ikkje til å skje så møkje spanande her uansett. Ho opna ei ny side i boka. Tok fyllepennen og skreiv «Ein midtsommarbris» som overskrift, og til høgre daterte ho: 6. april, 1940. Jau, dette vart bra!

Ole Bertil, 23/4-18

Leveranse

Alle veit at kyr har det best i India

Kua låg på enga og stirra på gjerdet. Denne satans innretninga som skil ho frå resten av verda. Ho gløtta på graset utføre inngjerdinga og kunne ganske riktig stadfesta, som det gamle ordtaket seier, at graset faktisk var grønare på andre sida. Det var visst noko med vinkelen frå kvar ein såg, ho var usikker. Hadde ikkje følgt så godt med i naturfagen. Dei snakka mest om optimal utmjølkings-prosent uansett.

Ho rauta forakteleg, og konstaterte at gjerdet definitivt var for høgt til å hoppa over. Dette satans gjerdet. Det som haldt ho att frå ei verd full av lukter og lydar. Men det var fint her òg. For all del. Det å liggje sånn på ei fjellhylle og speide utover fjorden, mens ein tygga graset for tredje gongen – det var jo direkte nydeleg. Ho var inga dum ku, ho skjønte kor heldig ho var som fekk vekse opp på eit økologisk nisjelandbruk på vestlandet. Men det betydde jo ikkje at trongen til å oppdage likevel var vekke. Trass dette var det noko i ho som lokka. Ho kunne nesten høyra det no – som eit pulserande lokkerop. Djupt, mjukt og fjernt. Ho kunne høyra det kalla. India, India, India. Og vinden i trea, var det ein sitar ho høyrte?

Sitaren vart tydlegare, så, som at ho fekk straum kvikna ho til. Dette var då ikkje nokon sitar – det var slaktebilen! Ragget stod rett til vers, og ho rauta plutseleg i full panikk. Ho skjønte det no for grinda var opna. Ho skjønte kven dei var her for.

Men ho var jo enno så ung – eller ho følte seg vertfall ung. Berre 11 år. Det var da ingen alder å snakka om. Ikkje tre fulle regjeringsperiodar ein gong! Nei, dette kunne ikkje skje! Skulle ikkje skje! Ikkje! Dei skulle faen ikkje få laga kjøttdeig av ho, ikkje om ho fekk eit raut med i laget. Ho tok til å springe. Først ei kontrollert lunt, så i full galopp. Dei måtte tru ho hadde blitt gal. Dei fekk tru kva dei ville! Det gjekk fort no. Det var som om beina levde sitt eige liv. Som at ho ikkje lenger var i kontakt med bakken.

Bonden Jon var komme ut på enga no. Ho sikta rett på han. Han hadde ei bestemt mine i andletet, sjølv om blikket hadde eit slags sørgjeleg slør over seg. Ho var eigentleg glad i bonden Jon, men no fekk det berre vera. Det var han som var rævhòlet her, ikkje ho. Det var vel for fanken ikkje han som skulle sendast på kjøttdeig-AFP. Bonden Jon strakte hendene ut til sidene som for å gjera seg sjølv til ei grind. Ho fnyste. Han fekk berre stå, så skulle han få sjå! Ho smalna blikket og bøygde hovudet framover så ho kunne stange når ho trefte han. Blikket til bonden Jon var framleis sørgjeleg. Men no var det som å sjå rim smelta for sola, og det som låg under var redsel. Intens redsel.

Bonden Jon kasta seg i full panikk til sides akkurat i det Dagros-Margrethe kom brasande forbi, og snissa kroppen hans. Som eit godstog utan bremser. Han stirra forfjamsa på bakenden til det som hadde vore favorittkua hans. Munnen berre opna seg til ein stor o, og auga vart til klinkekuler i det
Dagros-Margrethe brasa utføre stupet. Ho var jo tullerusk heile kua. Hadde ho blitt gal? Eller var det han som hadde blitt gal? For no høyrte han ei rauting i det fjerne. «India, India, India» sa rautinga. Det gjekk ikkje ann!

Mannen frå Bring stod med ein pakke i hendene og stirra måpande på oppsynet med bonden som låg på enga. Kvifor ropte han «India» om att og om att?

Ole Bertil, 10/4-18

Eg døyr

Eg døyr. Sakte men sikkert. Cellene i kroppen vert brutt ned. Og eg sit her og tenkjer «eg døyr».

Det skjer om eg vil eller ei. Det kalde taket frå tida, daudens elskerinne, som heilt utan misskunn stramar taket rundt strupen min.

Stramare og stramare. Det mørknar no, og straks er det eksamen.